mandag 19. januar 2015

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt14 *1990-1999



Et van Gog hus-Ill.


14.
TID

Tiden er i rommet,
Og vi er i rommet.
Tiden følger oss på vår vandring.

Vi bor i rommet, i tiden
Som tikker sekunder, minutter,
Mens klokkene slår og hjertene banker.

Vi er oss selv, og speider i rommet
Og opplever bevegelser og pust
Fra skog og fjell og hav.

Tiden er usynlig, vinden er usynlig,
Men gjør seg til kjenne i landskapet,
Som mennesker og dyr.

Her lever vi vår vennlige barndom.
Tiden er for oss en kilde til liv.
Den favner oss og bærer oss
På sine skuldre.

Alle er prisgitt tiden. Når tiden klippes,
Er vi ferdige med reisen.
Et teppe legges over øynene,
Og kroppen seiler til en ny havn.


FROST

Snøen ligger tykk og kald,
Og alle himmelens lykter blinker.
Det er natt over Jerusalem,
Og frost over Golan.

Om morgenen titter solen frem
Og skaper liv og glede.
Snøen ligger som et teppe,
Og alle spor blir synlige.

Frosten gir seg til kjenne for alle.
Den taler sitt mektige språk
I et gitter av lys og mennesker
Fra hele verden.
Frosten advarer oss
Mot det som verre er.

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt13 *1990-1999


van Gogh-Ill.




13.
REGN

I natt kommer vinden og regnet,
Og stormen banker på.
Jeg våker over Norskehavet -
Og tenker på fiskerkonen
Som venter med fire små.

Fuglene våkner fra drømmen
Og flakser i værbitt rom.
Regnet pisker på fjellet
Og himmelen er tung som bly.
Alene må jeg vandre i regnet
Og har ingen sted å bo.

LODD

Jeg kommer med den lodd jeg har
Og tiltrekkes av berøring.
Jeg vet at noe nok gikk galt
Når minstemann fikk avføring.

Tiden gir oss rom til alt.
Vi strikket julevotter.
Så går vi ut i stjernenatt
Og danser så kroppen svetter.


SKYER

Nå ser jeg drivende skyer
Over jordens eventyrland.
Jeg bor i et lite fiskevær,
Uten strøm og vann.

Solen måler landskapet
Og jeg får et gledelig syn.
Skyer maler himmelen rød.
Da blir det sol på ny.

Lyset løfter frem sitt bud.
Alle har noe å si.
Jeg ønsker velkommen alle små.
Velsignet er barnet ditt.


LIVET

Livets sekunder er dyrebar.
En reise i sekunder gir perspektiv,
Livet er mer enn en gammel eik.
Livet er far og mor.

Jeg elsker sekunder, og livets kilde
Som prøver å gi hver enkelt
En salmeskatt.
Litt visdom fra ordet
Vil leve i oss, og lyse
Over hele verden i hundre år.
Det sier vår kjære mor.


BREV

Jeg skriver et brev
Til min kjære mor,
Og forteller om Amerika.
Jeg reiser til Dakota i nord
Og leter etter gammel slekt.

En enke lyser i språket der
Og tårene triller ned.
Hun kom til det nye landet
Da hun var åtte år.
Nå er hun nitti, og håper sterkt
Å se sine kjære igjen.
Om natten er mørk, kan det gjerne gå.
Hun er frisk, og har fått seg en venn.


FLUKT

Angsten må flykte.
Verden er full av hat.
Åpne ansikter søker jeg nå.
Der kan jeg finne husrom
Og spise meg mett
Av kjærlighet.

La meg få bo i Jerusalem
Og nyte godt av kongens fat.
Åpne ansikter elsker jeg.
Der finner jeg trygghet og ro,
Og kan vokse til uante høyder.
Min venn er født i dag.


FJELL

Snøen laver. Fjellet lever.
Fjellet puster. Isen roper.
Breen reiser, frosten sprenger.
Hvite korn i fjellet synger.

Snøen vokser inn mot vidda.
Vinden uler som en varg.
Livet her er bare under.
Isen lever. Det er natt.

Breen sprekker frem mot våren.
Dype spor vil lyse opp.
Rein og hjort på heimebøen
Synger høyt om livet sitt.


VÅR IGJEN

Etter plaskregn
Kommer solregn, kommer
Regnbue og solglitter i trær og fjell.
Solen spiller på regnet
Og regnet spiller på fjellet,
Og så er det vår igjen.

Du blir vekket av sol
Og fuglekvitter.
Regnet er stille dugg over eng og voll.
Solen gyller landskapet.
Jeg forsøker å klimpre på gitaren
Grytidlig, før barna har stått opp.


SOMMER

Plutselig kommer sommeren løpende
Gjennom tunet
Med en snert av solvind
Over gras og fjell.

Skyene er lette og vinker farvel
I det endeløse rommet,
Mens jeg trimmer plenen
Og ser etter bringebær.

Sommeren tar oss med hele tiden
Og bærer oss til drømmeplassen,
Der vi kan hvile ut
Og samle krefter til en ny dag.

Igjen og igjen kommer sommeren
Og skaper liv og røre,
Og fugler og trær får vinger
Som et under - i sollyset.


VEISKILLE

Vi står ved et veiskille,
Og beklager ikke,
Men forteller gjerne om veien
Til fuglene får vinger,
Og vi må begynne på nytt.
Vi forteller om himmellyset
Og de dype netter med midnattssol.

Hver dag kommer vi til et veiskille,
Og vi blir tryggere –
Helt til vi ikke ser målet klart.
Da må vi søke hjelp av himmellyset.


fredag 9. januar 2015

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt12 *1990-1999



Ill.foto



12.
BÅL

Bålet er utbrent.
Rundt oss er bare aske.
I parken ligger gravene strødd.
Landsbyen er jevnet med jorden,
Broene er knust.

Høstvinden pisker mot marken,
Og trærne forkynner fred.
All uro er borte. Vi lever. 
Men også vi må dø en dag
Under himmelbålet.


SKRIVE

At ordene har makt,
Forstår jeg nok.
Jeg ber dem tie.
Jeg kan ikke skrive dikt
Med døde ord.

Ordene faller lett
Fra tastaturet.
Og jeg må være våken
Så jeg kan se sommeren
I alt jeg skriver.

Ordene flyter i lys
Og kommer til meg
Fra hjertebunnen.
Jeg sprer dem ut i dag
Som tamme duer.


REGN

I natt kommer vinden og regnet,
Og stormen banker på.
Jeg våker over Norskehavet -
Og tenker på fiskerkonen
Som venter med fire små.

Fuglene våkner fra drømmen
Og flakser i værbitt rom.
Regnet pisker på fjellet
Og himmelen er tung som bly.
Alene må jeg vandre i regnet
Og har ingen sted å bo.

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt11 *1990-1999


Hertervig-Ill


11.
VEKK MEG

Vekk meg tidlig.
Jeg har mye å gjøre.
Jeg vil bli ferdig med jobben
Før mørket daler.

Ennå er det tid igjen,
Så vi kan pusse og file.
Huset skal bygges med plank
Fra furukogen.

Vekk meg,
Så livet kan begynne.
Jeg har ventet i månedsvis
At våren skal komme.

Nå er vi midt i april
Og snøen ligger i fjellet.
Bekkene fosser i Åsbakken
Og stuper i havet.

Vekk meg før hanen galer,
Så huset kan bli ferdig til jul,
Og alle kan legge seg rolig ned
Og takke Gud.


TONER

Mørke toner,
Fargekart i landskapet,
Søvnige folk
På vei til hotellet.

Åtte timer med fly
Til musikk fra Asia.
Da sovner jeg ganske matt
Før landing i København.




MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt10 *1990-1999



Ill.foto


10.
FØDT

Jeg ble født for sent
Og ble tidlig gammel.
Håret gråner som lette skyer.
Jeg flyter med vinden
Og drikker vann.

Jeg har mine venner,
Og livet svinner.
Det går mot høsten
Og kornet gulner.

Jeg ble født en vinter
Og ble herdet i kulde.
Jeg tåler livet
Ved Nordishavet.

Jeg er en fisker, og drømmer titt.
Jeg piller garn, og vraker bilen.
Jeg spiller fele og elsker ord.
Snart kan jeg skrive mitt navn i jord.


TAPT TID

Hvor er den tapte tid?
Alle år som gikk til spille
På reis i fremmed land.

Jeg søkte etter eventyr,
Men møtte ingen kvinne
Og livet ble en kamp.

Min glitrende barndom
Ble knust da jeg var ung.
Livet fikk en endring
Da stormen kom.

Storhavet knuste hus og hjem,
Og naken ble jeg født.
Nå ble jeg naken dratt i land
Som en båt etter siste reis.


LYS

Se etter lys i natten,
Følg merkesteinene hjem.
Snart er det strake veien
Før porten til Betlehem.

Her møter jeg mine kjære
Som er ute på søndagstur.
Vi knytter de gylne lenker
Og synger om stjernelys.



Ill.foto

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt9 *1990-1999



Ill.bilde av Munch



9.
FUGLER

Vi lever dette livet
Helt alene.
Vi lever på en øy
Og må klare oss selv.

Havet ruller på stranden,
Og vi følger fisken med skarpe øyner.
Skogen puster, båten reiser
Til fremmede land.

Vi lever på denne øya
Mens jorden beveger seg rundt seg selv.
Og vi ser på vår navle
Og tror at vi er de eneste i verden.


VÅKNER

Vi våkner
Og tenker på egget,
På barnet som vokser.
Vi tenker på vinger som flyr
Utover havet, ut
Til Doggerbank og fiskeskjær.

Vi våkner i livet
Av fuglekvitter og sommer.
Solen skinner og havet myldrer
Av fisk fra dypet.
Og jeg er bare tretten år.


ØY

En øy plantet i havet,
Ankret for tid og evighet.
Her er dype røtter, her er fundament
Til høye hus og slott.

En by på en øy vokser,
Mens øya minker og glir under
I stormflo og bølger.
Stillehavet jager mot land
Og forteller historien
Om en trang fødsel.

  
VANDRING

Vi er på vandring gjennom isøde,
Over havet, over ørken,
Til en fredet plett på jorden:
Til Island – med grønne voller
Og varmt vann til å bade i.

Vi vandrer over jøkelisen
Til en by i sørvest,
Der vikingene sloss for livet,
Før freden kom.

Vi er på vandring gjennom hele livet.
Hver dag er en vandring.
Vi lever som pilegrimer
Og søker trøst i brød og vann.


VEV

Vi syr og strikker.
Alt vi tar oss til er veven, bildet, speilet,
Som viser seg i lyset.

Og vi takker for solens gylne lek,
For dag og natt og brød
Igjennom hele livet.

En vev av ord forklarer oss.
Vi er et bildeteppe kun
Som strekker seg i lyset.

Vi er en vev av ekte gull, en blomst i sol
Som åpner seg for barnet
Og favner hele livet.


TONER

Tonene klorer seg fast
I fjellet, i dalen.
Dype og mørke, lette og lyse
Kommer tonene gjennom alt
Og setter farge på kartet.

Her har vi bodd, her har vi vært.
Tonene lyser i tunet
Og forteller om tangentene.
Og fuglene kvitrer.
Det er godt å kunne en sang i fjellet
Når snøen tiner
Og alle veier er stengt.

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt8 *1990-1999


Ill.bilde


8.
HENGE

Henge ord på greip,
Henge ord på hesjetråd,
Henge ord på veggen.

Navnet på veggen
Får oss til å se, høre,
Kjenne glede og lykke.

Henge med armen,
Ikke jobbe, ikke reise,
Stenge seg inne med ord.


GAVE

Du har en gave i dine hender,
En gave i hjertet.
Du er salvet til gode gjerninger
Og fylt av en mektig ånd.

Dine ord er på leppene verden over,
De lånes bort og blir brukt
Til golvet sprekker
Og livet flyr med vinden.


BOK

Jeg leser boken
Og hører ordet.
Jeg roper navnet
Og speiler livet.

Jeg bygger huset
Og er i rommet.
Jeg åpner boken
Og lever livet.

Jeg elsker solen
Og tegner bilder.
Mitt eget ansikt
Skal lyse livet.


VINDEN

Frø taler sitt språk,
Vinden taler sitt.
Alle har et språk, et ansikt.
Vinden går i bølger, som havet.
Vinden jager jorden og brøler
I stormfulle vinternetter.
Og dødens brodd kommer til alle.

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt7 *1990-1999


Ill.foto



7.
LÆRE

Visdommen tar deg i lære.
Du får syn og hørsel.
Din ånd opphøyer ditt liv.

Visdommen gir deg føtter
Og ord i samme stund.
Den ene hjelper på reisen.

Du fødes og dør i verden,
Men tausheten har et smil.
Porten er åpen for alle.


ORDENE

Ordene tjener deg selv
På veien frem.
Ordene tømres til huset ditt.
Og naboen hører din stemme
Når du går inn og ut.

Av ordene får du et navn
Som bor i hjertet ditt.
Ordene tjener oss alle
Til livet engang tar slutt.


VINTER

Ordene kommer til meg
Om vinteren,
Helst i urolig vær.
De gir meg en gledestund
Og lyser i nattemørke
Som katteøyne.

Ordene følger vinden
Med golfstrømmen.
De kommer og går
Som tiggere i byen
Og gir meg en påminnelse
At ordet er brød.

  
SNØ

Det blir aldri slutt på snøen.
Den kommer tilbake hvert år
Som en vinterfugl.
Barn og unge gleder seg i snøen
Og lager spor til hele verden,
Så alle kan komme hjem til jul.


VERDI

For noen har leppene den høyeste verdi.
Hele livet er gjemt i leppene
Som styrer kroppen på reisen
Med en dirrende lyd.

Leppene skjelver til tonene av en gitar,
Og du drikker deg edru av ordet
Og kysser den evige skål
Av brød og vin.


ENSOM

Alt ved deg var sang.
Men du levde alene i skogen,
Og hadde himmelen til tak.
Du var ensom i livet, som piken
Med svovelstikkene,
Men du hadde en koie.

I dag synger fuglene i tretoppene,
Og øks og sag er i ro
Mens soluret svinger mot kveld
Og drømmene slår rot.
Du var her som en ensom ulv
Før vinteren sette inn
Og du fikk reisebud.


FRED

Hvor er freden?
Hvor er roen i ditt hjerte?
Hvor er lyset over livet?

Ordet seiler hav og land.
Du er ensom i det stille.
Du er bror i denne verden.
Som engel kommer du
Og gir deg selv.

Freden sprer seg, bygger broer,
Gir av kjærlighetens kraft.
Freden skaper nye hjerter,
Forvandler mennesker
Av kildevann.



torsdag 8. januar 2015

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt6 *1990-1999


Ill.foto



5.
ARV

Tiden går i arv.
Det kan jeg ikke nekte.
Vi lever som en venneflokk,
Og dør en dag med arven
Som er i vente.

Vi vasker av oss støv og slagg
Og gyller våre porter.
Vi arver alt i tidens vær
Og går til verdens ende,
Der arven er.

Vi frigjør kroppen i tidens hjul
Og jorden selv står stille.
Snart er vi barn som bare flyr
Mot nye horisonter,
Til Jerusalem.


MILLION

En million kinesere,
Mennesker i hopetall skal høre.
Myndigheter sier stopp.
En tro er vind, en båt i sjø.
De tåler ikke oppstyr.

En verden sukker etter Gud,
Men staten turer frem
Med køller og politi –
For å frigjøre landet
For kjærlighet.


ORD

Ordene gror.
De er frø som vokser til en skog.
Over hele verden er dype skoger
Som stråler frem.

Hver bok er en samling diamanter.
Her lagres de i hopetall
Som ansikter i bur.
Ordene ser på oss.

Ordene puster og lyser.
De er som glør som tenner våre hjerter
Og taler til vårt sinn.
Ordene er mannskap på arken
Som reiser over alle hav
Med budskap om fred på jord.

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt5 *1990-1999



Ill.bilde av Astrup


5.
HAVET

Havet tar imot oss.
Havet tar imot oss.
Vi blir fanget i garn, og skal bli til noe.
Vi skal jobbe for systemet, for samfunnet.
Vi er gagns mennesker
Og skal utvide grensene…

Vi har meldt oss inn frivillig.
Alle har personnummer, og liker seg.
Trafikken går. Havet er dypt.
Veien når til verdens ende.
Vi er med i karusellen
Og strekker oss, tøyer oss,
Holder formen i hundre år.
Så er det over,
Så må vi gå i land.


SENE

La oss ikke være sene,
La oss ikke sinke trafikken.
Alt går sin gang, alt er i forandring.
Data og sikkerhet roper.
Vi følger med i speilet. Radaren står på,
Og flyene tar av. De vinker.

La oss ikke kle fjellet.
Det må fredes. Vi kler naken jord
Med byer og asfalt.
Vi strekker grensene, og tillater blokk,
Så alle kan få plass.
Fjellet er et bilde på veggen.

Grønt gras vokser i parken.
Alt det andre kjøper vi i butikken
Eller på torget. Det bugner av varer
Vi tar til oss, handlekurvene går på hjul.
De hjelper oss å komme frem,
Så vi ikke sinker trafikken.


SNØ

Om det snør og snør, må vi klare oss.
Alt renner i havet til slutt.
Snøen roper i fjellet, sender oss ut på ski,
Får oss til å teste kuldegrader
Og den nye ryggsekken.
Det gjelder å ha alt med på tur.


MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt4 *1990-1999



Ill.foto



4.
TANKER I TIDEN


Jeg skriver fra dagligstuen,
Fra hverdagsbordet,
Fra et vindu.
Her sitter jeg og kikker ut
Til de millioner maur
Som strever for dronningen
Og det samfunnet.

Hva gjør vi,
Og har vi noen vi strever for,
Uten for oss selv?
Klart vi har noe å slite med alle.
Ikke alt går på skinner.
Veiene blir oppkjørt
Og nye traseer legges i budsjettet.

Ja, det er ikke lett
Å bo i et samfunn med mye omsorg
Og lite penger.
Vi er jo fattige noen hver
Når aksjemarkedet svinger
Og vi må gå på jobb
Med løfter om regn og atter regn.

Jeg skriver ingenting lenger,
Bare sitter og filosoferer,
Tenker på den gang da,
Og vil helst reise med toget
Til forventningene om god høst
Og stabil sommer slår til -
Som kjærligheten til fjellet.


ØYEBLIKK

Dette er et pent øyeblikk.
Pene folk bukker og håndhilser.
Jeg har sans for sånne øyeblikk.
Jeg blir begeistret av folk som omfavner
Og har mye utstråling.
De lykkes nok i jobben og privat.
Jeg ser øyeblikk som en stripe
Med krokus, tulipaner.
De kommer som perler på en snor,
Og er like vakre.
Bare forsyn deg. Ta imot.
Hvert øyeblikk er en sjelden gave.
Vi er beæret.
De kommer som en energibunt
Og pynter opp landskapet,
Der vi er forbrukere av nåde.

MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt3 *1990-1999


Ill.foto



3.
BEKYMRING

Vær ikke bekymret, vær ikke redd.
Overalt er engler.
De svever i usynlige skyer.

Noen er glad i deg, noen ser deg
Og elsker deg for den du er.
Vær ikke redd for morgendagen,
Den kommer med nyheter:
Nå er det vår igjen.


VÆRET

Værkartet tegner ikke bra.
Det skal bli regn og vind fra vest.
Østhimmelen åpner seg for skyer.
Det kommer hagl – store som tennisballer,
Og jeg skal til frisøren snart.
Det blir en regnfull tur.

Bilen vil ikke starte,
Og jeg må gå mellom regndråpene,
Mellom vindkast fra vest,
Til sentrum, der frisøren min klipper
Gamle og svake, og fattige,
Til en rimeligere pris.

På veien hjem får jeg sitte på
Med en nabo som kjenner meg.
Det er godt å komme trygt frem
I regnet som styrter på asfalten
Og musiserer på tak og vegger
Og pikker på vinduet.

Jeg er hjemme, døren er låst.
Vinden forteller, og skjuler ansiktet.
Det er begynt å mørkne,
Og alle katter har søkt ly.
Jeg bor her, mellom tusen fremmede.
Men naboen smiler alltid.


MINE DIKT av Sigve Lauvaas - LØSREVNE Dikt2 *1990-1999



Ill.foto



2.
DET GÅR

Det går opp og ned.
Men ingenting skremmer.
Den late får sitt.
Den flittige utvider huset.

Skogen vokser, fjellet står fast.
Den som går, finner nok fram
Før månen kommer
Og kveldsmaten kaller.


LANGT

Det er langt mellom folk på vidda.
Det kan gå uker før nye spor
Gløder i landskapet.
Helst er det rein og villdyr som reiser.
De bor her, som oss.

Små stuer lyser ved fjorden.
De er venner og naboer i hundre år.
Alle snakker om alle,
Og ingen bekjentskaper eller giftermål
Kan ryste landskapet.

Det er langt til butikken,
Men fjorden er ikke langt unna.
I fjellmørke er det best å holde seg i ro.


VÅRT LIV

Vårt liv er lite verdt.
Men alle er unike,
Og alle har livet kjært,
Som fred og frihet.

Vårt liv er en gnist,
Et speil, en elv.
Alt som lyser vår
Og renner gjennom oss,
Skal bli til liv
Som gras og skog.