VÅR KALDE JORD Poesi 1997 – s. 1-4 *Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

VÅR KALDE JORD

POESI 1997

Sigve Lauvaas

Nobel forlag

                                          

Havhest over Tempelfjorden-ill.

VI VÅKNER

Vi våkner på en kald klode,

Uten vinger.
Vi reiser stille over mo og myr

Til vi finner en skog

Hvor vi kan gjemme oss.

Vi bygger et hus

Og tenner et bål.

Vi ser utover havet

Og hører måkeskrik.

FJELL

Fjellet er vår kirke.

Her er utsikt til hele verden.

Og fuglene gir beskjed

Når fisken vaker.

Vi klamrer oss til kirken

Som til en asenfole.

Vi trenger en støtte i livet,

Noen som kan løfte vår sjel.

EGG

Fuglefjellet er fullt av egg.

Vi tar det vi behøver,

Før vingene strekker seg ut

Og fuglene flyr.

Egget gir føde til de små,

Mens fuglemor passer reiret.

Når tiden er moden brytes skallet,

Og fuglene flyr.

VENTER

Jeg venter på lyset,

Venter på dagen.

Jeg venter på uvær og snø.

Hver dag er en gave.

Jeg venter at noe

Uendelig stort skal skje.

Jeg tenker på snøen som var her i fjor,

Og gradestokken som krøp

Mange meter i jorden.

Det var kaldt, veldig kaldt,

Og isen lå dypt i fjorden,

Der melkebåten skulle gå.

Tiden sliter med seg selv.

Og vi er krøplinger som ikke forstår.

Men jeg venter på våren.

NOE STORT

Alle trenger noe å gløde for.

Et svekket lys er ikke godt.

Alle trenger å tro på noe,

Så ikke sjelen kommer i forfall.

Hele mennesket trenger noe stort

Å se opp til.

Prøvelsens tid er forbi.

Vi trenger en ny vår - med mye sol.

Tiden slites ned, kroppen slites.

Snart er vi som en ørken.

Og isen smelter. - Snøen har ikke rom

I lyset - som åpner alle dører.

UVIRKELIG

Over jorden seiler et romskip.

Det er uvirkelig å gå på månen,

Eller kommunisere med mars

I sitt vanlige kretsløp.

Vi lever i en magisk tid,

I en nesten uvirkelig verden,

Der fjellet er vår faste borg.

Lyset blender oss,

Men vi har ingenting å skjule.

Om jeg er virkelig, kan dagen berette.

Den gjester oss som en gammel venn

Og skriver navnet på veggen.

Jeg lever i dag.

JORDEN

Jeg venter på lyset,

Jeg venter på noe stort,

At fjellene skal bli til krystall,

At støv skal bli til stjerner.

Jeg venter at jorden skal brette vingene ut

Og ta oss med til en ny jord.

Jeg venter i uskyld

At noe stort skal skje.

Jeg venter alltid på våren,

Selv om vinteren ligger for døren

Og puster kald is fra polhavet.

Det snør nå, det kommer veldig mye snø.

Og brøytebilene går som besatt.

Det er penger i luften.

Gradestokken kryper ned til minus 20.

Da må jeg legge i ovnen

Og tenke på Gud,

Som former verden i sine hender

Og gir oss evig liv en dag.

O.Garborg-ill.