VÅR KALDE JORD Poesi 1997 – s.37-40 *Sigve Lauvaas

H.J.Hegg-ill.

Bjarne Eriksen-ill.

FUGL

Jeg solgte mitt hus,

Og brente alle bruer.

Nå er jeg fugl i vind

Og vet ikke hvor jeg skal bo.

Jeg haster med trikken,

Flyr fra land til land.

Men jeg må alltid tilbake

For å se landskapet igjen.

Jeg er rastløs, og flyr som et frø.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gro,

Eller legge meg ned.

Jeg har en hule i fjellet

Som er ganske bra.

Der har jeg utsikt til verden

I en vanskelig tid.

Jeg smaker på kraften i lyset,

Og begynner å tro.

Der finnes en himmel bak fjellet,

Og en ny jord.

ØRN

Ørnen har sterke vinger.

Den speider sitt bytte.

I vinterkalde dager frykter jeg ørnen mest.

Den kan bryte seg inn i huset

Og skade mitt liv. – Jeg er ganske svak,

Og ørnen har sterke vinger.

Den er som en løve - og griper sitt bytte,

Uten nåde.

OVER ALT

Over alt er tiden

En forunderlig sjømann

Som strammer tiden

Som en snor rundt jorden,

Og venter på bedre tider.

Men tiden er overalt

Som et teppe av manna,

En åker med korn i sollyset.

Tiden lar seg ikke forme,

Men den former oss.

Over alt hvor tiden er,

Har menneskene sitt hjem.

Her lever de, og her dør de

Når tiden er moden,

Og den det gjelder er klar.

REDD

Er du redd

Når du hører stemmer i skogen,

Toner i fjellet, musikk fra en elv

Som reiser forbi?

Er du redd når livet daler

Og gamlehjemmet åpner dørene

Som en siste utvei?

Er du redd når vinteren kommer

Og kulden daler mot null,

Eller minus førti?

Selv i vanskelige tider finnes håp

For dem som er redd for å leve.

Der finnes lys i mørket

I en levende bok.

ELSKE

Elsker du meg,

Elsker du landet?

Elsker du mine venner,

Som har betydd alt for meg.

Elsker du brødet jeg spiser,

Bøkene jeg leser,

Familien, – som ingen kan velge.

Det er begynnelsen.

Elsker du at jeg er den jeg er,

At mine interesser er vide

Som et atlas

Og tydelige som dagen.

Elsker du av hele ditt hjerte

En som er så ufullkommen,

Og trenger nye krefter hvert sekund

For å overleve?

Da elsker du kanskje meg,

Uten at jeg vet det.

Kanskje du elsker barnet,

Som du kan forme i ditt eget bilde?

Sånn er det å elske.

Og den som elsker i kjærlighet

Kan forme et annet menneske

Til å elske seg selv, og den ene.

Vi elsker for noen har elsket oss først.

Sånn er livet fra far til sønn,

Fra mor til datter.

Vi er elsket for den vi er.

  

LYS

Lys i mørket, i hagen,

I trær og blomster.

Det lyser langs veien.

Nattreet lyser.

Det lyser i ord og toner.

Mennesker lyser.

Jeg føler lys når jeg ser fuglene

Og ekornet.

Men mest av alt lyser små barn

Som kommer imot oss

Med åpne armer.

Øynene lyser som solstråler

En varm sommerdag.

MER LYS

Be om mer lys,

Så får du mer lys.

Alle trenger lys for å lese,

For å se skriften på veggen.

Og vi trenger lys for å oppleve

Denne forunderlige verden

Med lys og mørke,

Daler og fjell.

Mer lys skaper mer glede, -

Og vinteren blir ikke så lang,

Kulden blir ikke så hard,

Og vi kan leve lenger.

Be om mer lys for hele verden.

Alle trenger mer lys

For å skjønne vår kalde jord.

Vi trenger mer lys for å overleve.

H.J.Hegg-ill.

VÅR KALDE JORD Poesi 1997 – s.33-36 *Sigve Lauvaas

Hemsedal-ill

VI LEVER

Vi lever i skyggen av trærne.

Og fjellene er veldig nær.

Vi lever med havet som nabo,

Og klynger oss til gamle trær.

Vi lever, og ser på hverandre.

Vi velger og vraker i gods.

Trafikken går inn mot byen.

Og leiligheten vår er et slott.

Vi lever med havet som nabo.

Men fjellet er like nær.

Vi klatrer, og speider naturen.

Og plukker litt sopp og bær.

Vi lever med veggen til verden

Og hører på måkeskrik.

Vi er lykkelige som har hverandre,

Og lever i et paradis.

HØYT

Jeg løftes over fjellet.

Stjernenes rom blir mitt.

Det knirker i dører i hvelvingen.

Det lyser i sølv og gull.

Og høyt over fjellet er huset mitt.

Jeg ser både hav og land.

Mine venner er nok på veien nå.

Jeg lyser fred over Israel.

Jeg løftes over alle fjell,

Og stjernene er mine venner.

Mitt håp er at noen følger meg hjem.

Snart hører jeg englevinger.

TOMME HUS

Før var våren frodig,

Og myk som lam.

Nå ser vi bare tomme hus

Langt inne på land.

De fleste vil bo i en by,

Og reiser ut.

De kommer aldri igjen,

Og husene står tomme

Og brytes ned av vær og vind.

Tomme hus og mennesker

Stirrer opp mot sky.

De elsker å se naturen

Som et mektig hus.

Vår blir til høst,

Og tomme hus blir ruiner

I historien, - som vandrer

Med menneskene

Over alle grenser.

JORDEN

Hvem har siste hånd på rattet

På jorden vår, -

Som seiler gjennom alle årstider,

Og kommer igjen?

Hvem undrer seg over barnet

Som strekker seg mot dagen,

Og spør etter mor og far?

En blå vinter er mørk og kald

Med mye snø.

Men jorden lyser i universet,

Som en måne –

Og gir oss daglig brød.

FORVANDLING

Hele livet er en forvandling.

Hver dag formes i lyset

Som speiler himmelens

Kjærlighet til oss.

Om vinteren samler vi krefter

Til en ny vår.

Hele naturen lader batteriene

Før orkesteret begynner,

Ganske forsiktig.

Og aldri var vinteren så kald

At ingen kunne synge.

Og vi løfter barnet

Så det kan se isroser i vinduet

Lys fra stjerner holder oss våkne

Til langt på natt.

Nordlyset speiler himmelen

Og bølger i grønt og blått.

Det er som et orkester av lys

Bølger over himmelhvelvet

Og forteller eventyr.

VÅR

Livet kommer igjen.

Etter vår, kommer en overmoden sommer

Med blomster og bær.

Livet kommer til alle hvert sekund,

Og forlater oss aldri før tiden er moden,

Og vårsolen daler i skjul.

Våren er en hilsen til alle, store og små.

Frøet som plantes i jorden, vil spire

Og innvie oss - til en ny tid.

BLOD

Blodet renner.

Lengselen bor i kroppen.

Kilden åpner våre veier

Til det hellige rommet.

Ordet og korset, enken,

Og den syke i Kornelius hus.

Alt blir en vakker gave

I det evige lys.

Blodet renner.

Jeg føler meg sterk og glad.

Ensomheten renner bort.

Jeg ser en åpen bok.

  

HØST

Før vinteren, falmer lauvet

I gult og rødt, og brunt.

Livet falmer i naturen,

Og menneskene bøyes mot jorden,

Og noen dør.

Flere årganger er borte

Når våren kommer igjen.

Vinteren tok de fleste, -

Men gamlehjemmet er et trygt sted,

For de som overlever.

Høsten taler på mange språk.

Det er likt over hele linjen.

Noen skal dø en dag,

Og noen skal leve til i morgen.

De som er igjen, må se lyset

For å plante og så.

Hemsedal-ill.

VÅR KALDE JORD Poesi 1997 – s.29-32 *Sigve Lauvaas

G.Øyamo-ill.

LIVET

Selv om vinteren er lang

Og isen tykk,

Går livet som det skal,

På sett og vis.

Vi hogger ved til ovnen,

Og fyrer godt.

Så får vi varme i rommet,

Og det er bra.

Vi sitter og føler kulden

Som gnager skogen vår.

Små revunger søker byen,

Og rådyret får fred.

Livet har mange feller,

Hva vi skal, og ikke skal.

Og alle må passe tiden,

Som tar oss med.

STJERNER

Jeg stod og speidet stjerner

En kald novembernatt.

Jeg hadde gledet noen før

Med litt musikk.

Nå var jeg ute – under stjernedryss

Og drømte meg tilbake

Til Gamlelandet.

Jeg hadde ikke venner her.

Jeg kunne ikke språket.

Men stjernene gav svar,

Og musikken var den samme.

Jeg speidet etter kjærlighet

Fra min egen stamme.

Så fikk jeg et uventet brev

Fra en tindrende stjerne.

VINTER NÅ

Jeg kan ikke hindre

At vinteren kommer nå.

Døgnets hjul ruller sekunder,

Minutter, timer. Og dagene går.

Vår, høst, sommer og vinter

Har sine poler.

Alt kommer til sin rett

Når frukten er moden, og kilden

Er klar og ren som blod.

Tilgi at vinteren kommer nå,

Uten at jeg kan bestemme.

Jeg har ikke krefter, og ingen makt

Til å påvirke tiden, som går og går.

Ingen kan hindre vinteren.

Og jorden er i balanse med seg selv.

Hvert sandkorn kjenner Gud,

Og ber oss tenke på hverandre.

TIDEN

Tiden jager meg.

Jeg er for gammel til å begynne,

Og for ung til å være gammel.

Jeg føler tiden som en klam hånd.

Men tiden kan ikke åpne jorden,

Smelte snø, forvandle mennesker,

Få blinde til å se.

Bare den som bestemmer

Og har all makt, kan øke temperaturen,

På nordpolen, verne Golfstrømmen,

Så vi kan dyrke korn og mais

Til glede for hverandre.

HISTORIEN

Historien begynner mellom to.

Hvert menneske har sin egen verden.

Her er kjærlighet og drøm

En viktig ingrediens.

Historiens verden er som

En middagstallerken,

Med alt på et fat.

Inngangen til vår verden er fødselen.

Og vi kan ikke bestemme.

Vi kommer til en familie, og blir der

En del år, til vi lager vår egen familie.

Livet går i bølger, som årstidene,

Som landskapet.

Hodet mitt er fylt av historie,

Og mennesker har det sånn.

Vi lever med i kappløpet

Om å nå målet.

Vi bor i en labyrint, og alle har hver sitt rom,

Med utsikt til det uendelige universet

Som speiler himmel og jord.

Jeg kan ikke røre meg mye,

Uten å berøre de andre, eller noen

Som bor i samme etasje.

Historien fortsetter med langrenn

Og fjellklatring, og ingen kan unnslippe.

Vi er kommet så langt i historien

At vi kan se tegn i sol og måne.

Og verden er preget av tidens jag.

Her er vi nå, - som på en konsert

Som snart er slutt.

BEGYNNELSEN

I begynnelsen var kjærligheten.

Den fulgte med oss

Over fjellet, i ørkensand og tåke.

Nå ser vi fruktene, blomstene,

Tryggheten i tilværelsen.

Alle som knyttet seg til kjærligheten

Har fått et liv i forvandling.

Og høsten skal bli rik.

Om veien er knudret eller bratt,

Har kjærligheten vært en bærebjelke

For våre liv.

Som fugleunge kunne vi krype

Under mektige venger,

Og føle oss trygge for verden utenfor.

Det gav oss krefter til å fly

Når tiden var moden.

ALDRI

Aldri vet vi hvem som vinner

I lotto, i tipping.

Aldri er vi den samme hver dag,

Som i dag.

Vi tar på oss nye klær, spiser, drikker,

Og holder oss nær huset,

Eller flytter til en annen by.

Aldri er vi den samme personen.

Og hele verden fornyer seg.

Datostempling for liv og lære

Er blitt en ny trend.

Og det er inn å gå ut.

Men jeg sitter mye alene.

G.Øyamo-ill.

VÅR KALDE JORD Poesi 1997 – s.25-28 Sigve Lauvaas

Nordlys-ill.

REISEN

Den vanvittige reisen

Gjennom hele livet, gjennom vinterstorm

I øde strekninger – langt fra folk.

Jeg satt i flyet,

Og reddet livet med fallskjerm.

Jeg hadde vinger og fløy,

Som en besetning på et elsket fly,

Gjennom hele livet.

Jeg undrer meg på kloden vår,

Som er så kald i dag.

Jeg undrer meg på nesten alt,

Men griper tak i lyset.

Jeg trenger lys og regn til reisen min,

Og litt luft for å overleve.

Jeg troner ikke høyt, men reiser

Gjennom vinterstorm og kulde

Til Sibir, eller Mongolia.

Jeg kommer alltid frem - til slutt.

DE UNGE

De unge traver og trener,

Og holder seg til lysløypene.

De kaster ikke bort tiden med aviser,

Og de kan ikke strikke.

De unge går på skole, formerer seg

Og søker jobb i byen,

Der tilbudene er best.
Så går de på butikken med handleposen.

De unge bor i leiligheter,

Og holder styr på økonomien.

Noe får de i kontanter for sitt glade smil,

Og noe betaler de i skatt, -

Eller det går opp i opp.

LANDEVEI

Ved livets landevei

Er en åkerlapp.

Og over fjellet slynger stien seg.

Den er farlig om vinteren,

Når frosten sprenger

Med førti grader minus

Langs landeveien er ingen lys,

Bare måne og stjerner.

Nede på jorden er vinteren kald.

I nord søker menneskene sammen.

Da tåler de mer

Av denne hjerteløse kulden.

Alle landeveier går gjennom tider

Med høst og vinter, sommer og vår.

Det finnes møteplasser langs veien,

Der vi kan drikke vann

Og spille på fløyte.

Og vi kan lære nye språk.

LYS VOKSER

Lys vokser, skygger vokser, alle vokser.

Vi blir tyngre dag for dag.

Det lyser visdom i fjellet.

Og vi fordyper oss i glorien,

Som taler vårt språk.

Lyset vokser inn i trær og busker,

Og bretter seg ut i blomster og lauv,

Som lyser over hele verden.

Og alle mennesker - som lever,

Har lyset i sitt hjerte.

Lyset vokser i ordet, som styrer oss

Til gode gjerninger.

Lyset vokser til en evig vår.

RYTME

Rytmen i naturen

Og rytmen i menneskene,

Høres på stemmen, i språket.

Våre ansikter falmer ikke i lyset

Når vi følger rytmen.

I fest og hverdag danser vi

For vårt eget bilde.

Du elsker livet,

Og reiser som et hurtigtog.

Snart hører vi bare en svak lyd.

Så er alt slutt.

Se, solen seiler bort,

Og kommer igjen - hver dag.

Den har en rytme som gir liv

Til hele verden,

Og er skapt for å lyse

Inn i vårt hjerte.

NÅ

Nå går det bedre.

Hver dag er en levende dag.

Selv i mørketiden er jeg våken,

Og følger trafikken.

Jeg har fortsatt mye å lære.

Mitt innerste og ytterste

Snakker sammen.

Jeg tror på dialog i verden.

Lyset snakker med en stemme,

Men tiden høres som en buldrende bekk.

Og jeg krabber til utsikten

For å se morgenstjernen. 

BYEN

Disse mørke gatene med falleferdige hus

Lyser med en davidstjerne.

Byen har vært delt.

Nå er porten åpnet til det indre.

Menneskene har også et indre liv,

Som de må ta godt vare på.

En dag kommer kanskje krigen til oss.

Da trenger vi en sterk tro.

Døde byer er ingenting å fortelle om.

De har skrevet sin historie.

Men i gatene i Nye byen suser trafikken,

Og ingen har tid til hverandre.

STADIG

Stadig snakker vi om været,

Og været har vi alltid.

På reisen vår er været ofte begynnelsen

Til en god samtale.

Vi sukker og har pauser, spiser litt,

Men kommer alltid tilbake til været,

Som en kilde til alt.

Våre ansikter er preget av været.

Noen snakker om miljøet,

Men været kommer ingen forbi.

Trøstig snakker vi om været

Som en tilværelse mellom liv og død,

En pol for forskere og vismenn.

Været er viktig for kornåkeren,

Både på indre og ytre plan.

Været gir oss en pekepinn på livet

Og kloden vår.

Nordlys-ill.