 |
| G.Øyamo-ill. |
LIVET
Selv
om vinteren er lang
Og
isen tykk,
Går
livet som det skal,
På
sett og vis.
Vi
hogger ved til ovnen,
Og
fyrer godt.
Så
får vi varme i rommet,
Og
det er bra.
Vi
sitter og føler kulden
Som
gnager skogen vår.
Små
revunger søker byen,
Og
rådyret får fred.
Livet
har mange feller,
Hva
vi skal, og ikke skal.
Og
alle må passe tiden,
Som
tar oss med.
STJERNER
Jeg
stod og speidet stjerner
En
kald novembernatt.
Jeg
hadde gledet noen før
Med
litt musikk.
Nå
var jeg ute – under stjernedryss
Og
drømte meg tilbake
Til
Gamlelandet.
Jeg
hadde ikke venner her.
Jeg
kunne ikke språket.
Men
stjernene gav svar,
Og
musikken var den samme.
Jeg
speidet etter kjærlighet
Fra
min egen stamme.
Så
fikk jeg et uventet brev
Fra
en tindrende stjerne.
VINTER
NÅ
Jeg
kan ikke hindre
At
vinteren kommer nå.
Døgnets
hjul ruller sekunder,
Minutter,
timer. Og dagene går.
Vår,
høst, sommer og vinter
Har
sine poler.
Alt
kommer til sin rett
Når
frukten er moden, og kilden
Er
klar og ren som blod.
Tilgi
at vinteren kommer nå,
Uten
at jeg kan bestemme.
Jeg
har ikke krefter, og ingen makt
Til
å påvirke tiden, som går og går.
Ingen
kan hindre vinteren.
Og
jorden er i balanse med seg selv.
Hvert
sandkorn kjenner Gud,
Og
ber oss tenke på hverandre.
TIDEN
Tiden
jager meg.
Jeg
er for gammel til å begynne,
Og
for ung til å være gammel.
Jeg
føler tiden som en klam hånd.
Men
tiden kan ikke åpne jorden,
Smelte
snø, forvandle mennesker,
Få
blinde til å se.
Bare
den som bestemmer
Og
har all makt, kan øke temperaturen,
På
nordpolen, verne Golfstrømmen,
Så
vi kan dyrke korn og mais
Til
glede for hverandre.
HISTORIEN
Historien
begynner mellom to.
Hvert
menneske har sin egen verden.
Her
er kjærlighet og drøm
En
viktig ingrediens.
Historiens
verden er som
En
middagstallerken,
Med
alt på et fat.
Inngangen
til vår verden er fødselen.
Og
vi kan ikke bestemme.
Vi
kommer til en familie, og blir der
En
del år, til vi lager vår egen familie.
Livet
går i bølger, som årstidene,
Som
landskapet.
Hodet
mitt er fylt av historie,
Og
mennesker har det sånn.
Vi
lever med i kappløpet
Om
å nå målet.
Vi
bor i en labyrint, og alle har hver sitt rom,
Med
utsikt til det uendelige universet
Som
speiler himmel og jord.
Jeg
kan ikke røre meg mye,
Uten
å berøre de andre, eller noen
Som
bor i samme etasje.
Historien
fortsetter med langrenn
Og
fjellklatring, og ingen kan unnslippe.
Vi
er kommet så langt i historien
At
vi kan se tegn i sol og måne.
Og
verden er preget av tidens jag.
Her
er vi nå, - som på en konsert
Som
snart er slutt.
BEGYNNELSEN
I
begynnelsen var kjærligheten.
Den
fulgte med oss
Over
fjellet, i ørkensand og tåke.
Nå
ser vi fruktene, blomstene,
Tryggheten
i tilværelsen.
Alle
som knyttet seg til kjærligheten
Har
fått et liv i forvandling.
Og
høsten skal bli rik.
Om
veien er knudret eller bratt,
Har
kjærligheten vært en bærebjelke
For
våre liv.
Som
fugleunge kunne vi krype
Under
mektige venger,
Og
føle oss trygge for verden utenfor.
Det
gav oss krefter til å fly
Når
tiden var moden.
ALDRI
Aldri
vet vi hvem som vinner
I
lotto, i tipping.
Aldri
er vi den samme hver dag,
Som
i dag.
Vi
tar på oss nye klær, spiser, drikker,
Og
holder oss nær huset,
Eller
flytter til en annen by.
Aldri
er vi den samme personen.
Og
hele verden fornyer seg.
Datostempling
for liv og lære
Er
blitt en ny trend.
Og
det er inn å gå ut.
Men
jeg sitter mye alene.
 |
| G.Øyamo-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar