 |
| R.Larssen-ill. |
DER
UTE
Det
er helt sikkert noen der ute
Som
vil snakke for å få tiden til å gå.
De
tror at tiden går fortere
Der
ute - når de snakker.
De
tror at verden er delt,
At
nye oversvømmelser snart vil komme
Og
hente noen hjem. De tror
At
det er farlig å leve,
Selv
om det er det sikreste tegnet på liv.
De
prater om været, og glemmer ganske ofte
At
jorden er rund, at andre tider
Strømmer
til så snart noen puster.
Der
er sirkulasjon i luften,
Og
havet beveger seg som en mare.
Der
ute kan ting skje ganske fort,
Men
akkurat nå er det mye fred i verden.
Og
alle er ansvarlig for noe
Som
bekrefter vår eksistens, vårt liv
Som
svømmer fra a til å.
De
som snakker om utvikling, eller slik,
Har
en drøm om å forbigå seg selv
Med
et eller annet. De baner vei for de andre
Som
gjerne vil ha litt av kaka
Som
bygger seg opp i oljerike Norge.
Alt
høres uvirkelig, helt til natt blir til dag
I
en turbulent tid – med oppgang og nedgang.
Der
soler vi oss i skyggen av de blå fjell,
Og
hører en mektig røst i landskapet.
Menneskene synger
til avskjed.
LÆRE
Vi
skulle lære mer om å være til,
Grave
i skriften
Og
følge sporet gjennom natt og dag.
Vi
skulle oppdage en stjerne,
Være
våkne for sammenhengen i livet
Som
bærer oss frem dag etter dag.
Alle
skulle ha en hage med frukt,
Så
vi kunne studere stammen og røttene.
De
forteller i hovedsak hvem vi er.
Vi
skulle øve oss å fly, lenke oss
Til
en verden i blinde, øve oss i å gå
Gjennom
natt og dag mot en trygg havn.
MØRKET
Mørket
er kommet inn i stuen,
Inn
i sjelen.
Kanskje
vi skulle lese i Skriften,
Være
våkne for gode gjerninger,
Bøye
oss for kjærlighet over alle grenser.
Mørket
vinker stadig.
Det
er et varemerke på mange kanaler.
Mørket
griper om seg i verden,
Og
slynger seg rundt menneskene
Som
slanger og rovdyr.
Vi
trenger mer glede, frihet, visdom.
Men
mørkets ormeyngel snor seg i vinden
Og
kryper med løgn og bedrag
Inn
i vår stue, inn i sjelen, -
Og
vil ta kontroll.
ROP
FRA ROMMET
Jeg
roper fra tomme hus.
Ta
imot tomheten.
Her
bor ingen.
De
som lever bak blå fjell,
Kjenner
ingen tomhet.
De
kjenner styrke.
Månen
griper om seg,
Slynger
sine stråler på jorden
Og
favner vinternatten.
Jeg
roper etter en i rommet
Som
kan gi meg fred.
Jeg
sover så dårlig.
Jeg
roper etter sommer,
Og
et liv preget av visdom,
Så
jeg kan se klart.
LØFT
MEG
Jeg
løftes over fjellene,
Over
stjerner.
Jeg
flyr i rommet,
Og
åpner dører til evigheten.
Jeg
ser engler.
Løft
meg fra ishavet
Til
himmelbuen,
Og
lær meg å kjenne lyset
Som
bærer hele verden.
Gi
meg kraft til å se
Rommet
bak forhenget,
Der
englene bor.
ØVELSE
Jeg
bærer nettene med meg.
Døren
er åpen.
Avkledd
er dagen.
Alt
kan jeg se.
Jeg
har nettene i ryggen.
Jeg
går med lyset over veien,
Og
holder til høyre,
Der
øvelsen er.
Jeg
bærer tiden med meg
Og
åpner døren.
Alt
er mulig i dag,
Og
alt kan skje.
MERKET
Jeg
er merket av alder.
Tiden
preger min kropp.
Jeg
er ikke så sterk lenger.
Jeg
er lenket til jorden,
Og
tiden varsler meg
Om
liv og død.
Jeg
er merket i kropp og sjel
Av
alt rundt omkring.
Tiden
holder meg våken
Og
gjør meg sterk i solen.
Jeg
venter på fuglene
Og
en varm sommervind
I
kornåkeren. |
| R.Larssen-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar