VÅR KALDE JORD Poesi 1997 – s.21-24 Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

VIND

Vinden suser

Gjennom bygd og by,

Mellom svarte greiner,

Over fjell og blanke vidder,

Helt til Afrika.

Vinden bærer med seg livet,

Danser høsten på sin vei,

Traver gjennom natt og tåke,

Over vintersnø og is,

Helt til Afrika.  

HENDER

Jeg fyller hendene med sang,

Og vinker gleden ut - til alle mine.

Jeg ønsker lyset opp og fram,

Og synger salmer i min stue.

Mine hender føler kraft.

Jeg ser jordens aller minste nå

Med mine hender.

Jeg løfter de små med min sang

Og velsigner mine venner.

SOL

Solen kommer som et bål

Igjennom ruten min.

Den svømmer rundt i rommet,

Og vekker meg til eventyr.

Solen er min beste venn,

Min søster og bror i livet.

Den kommer ned og vekker meg,

Så jeg kan leve nå – i eventyret.

ORKESTER

Orkesteret spiller der ute

En sommerdag.

En vinter kommer snøen bratt,

Og fyller hele hallen

Med lys fra prekestolen.

Orkesteret er modig,

Og har lært seg mange knep.

Det spiller når det stormer

Med dobbelsidig grep.

Musikken hjaller gjennom rommet.

Trompet, fanfare innbyr oss,

De sultne og de svake

Til nye eventyr.

Det fosser frem fra stupet

En bekk fra sjelen vår.

Vi elsker å høre stemmer

Fra vår egen tid

I ensomhet.

JEG SPISER

Jeg lever, jeg spiser

Litt knekkebrød, litt frukt.

Alt kommer til sin rett

Når maten er god, når været er bra,

Og jeg kan kommunisere med andre

Som spiser brød for å leve.

Jeg ser i speilet,

Og fyller min mage med melk

Og honning fra norsk natur.

Jeg spiser ord – som Fader vår,

Og kjemper for livet.

Jeg vil være med i leken – som før.

DET HAR SKJEDD

Det har skjedd før

At folk søker sitt eget landskap.

De reiser på tur

Der de ikke før har vært.

Vårt indre landskap avtegner

Alt som rører seg i våre liv.

Denne verden har nyheter og historie

Fra en gammel tid.

Det har skjedd at noen blir syke

Av å se så mye på seg selv.

Speilet må ikke være det siste,

Før vi tar kveld.

OVERLEVE

Folk tror kanskje

At de kan overleve en katastrofe

Som ødelegger alt.

Vi er brikker i et puslespill,

Og venter på frigjøring og fred

For alle folk og land.

Vi er styrket av kjærlighet,

Og overlever kapitalismen, grådigheten

Som suser gjennom verden

Med uforminsket kraft.

Vi håper på en fornyelse

Av alle sertifikat – som er gyldige,

Og vi tror på ordet

Som en vei ut av elendigheten.

Folk tror de kan overleve,

Viss kjærligheten får rom i våre hjerter,

Som er beleiret av fristelser -

Inntil døden skiller oss ad.

TILFLUKT

Noen flykter inn i seg selv,

Andre finner noen venner å gråte sammen med.

Noen tar sin tilflukt til ordet

Som skaper og gjenskaper fra begynnelsen.

Jeg tar min tilflukt til bøker.

Og poesiens rom – er et hvilested

For mitt gamle hjerte.

Jeg flykter til mennesker som betyr noe,

Som lever i dag, og har en aura av lys rundt seg.

Jeg holder meg til de hellige

Som bærer bud om et evig liv.

KVELD

Når kvelden kommer

Er ditt ansikt klart og mykt.

Du smiler og ler, løfter meg

Til ditt tempel.

Jeg danser foran dine føtter

Til du våkner,

Til dagen bryter frem –

Og himmelens gullvinger legger seg

Over landet, som en kyllingmor.

Når kvelden kommer

Ser jeg skyer fra vest,

Og månen skjuler seg bak veggen

Som en hemmelig venn.

Bak gitteret reiser tidens hjul

Imot vinter, og snø i fjellet.

Og kulden griper tak i jorden vår

Med skarpe ørneklør.

Da er det farlig å leve.

R.Larssen-ill.